I bokhylla mi står Fuglehundens ABC av Johan B. Steen utgitt i 1971. Det er kanskje den hundeboken jeg oftest tar fram. En liten bok med spennende teori og gode bilder av hunder av «gamle-typen». Større, kraftigere, robuste hunder med skarpt blikk og høyt hevet hode. Flotte typer! Men boka er omfattende, mye mer enn ABC spør du meg. I 1993 kom en nyere versjon av boka ut. Fuglehundens ABC og D het den.
Men kan man egentlig snakke om en fuglehunds ABC? Gir det mening å snakke om et minimum som hunden må kunne for at den skal fungere som jakthund?
Tips lærte tidlig sin ABC og har presentert hundrevis av ryper for sin fører siden den gangen.
I prøvesystemet har vi tre kvalitetsgrader for voksne fuglehunder 1. 2. og 3. premie. Hvor 1. premie gis til en hund som har vist fremdragende prestasjoner og i tillegg kan apportere. 2. premie tildeles hund som dommerne anser som en meget god jakthund, men hvor mindre feil eller mangler gjør at den ikke kan få 1. premie. 3. premie tildeles hund som anses som en god jakthund. Uansett premiegrad kreves det blant annet at hunden er rolig i oppflukt og skudd.[1]
Så la oss slå fast en ting først som sist: 3. premie er en prestasjon. Jeg kjenner en engelsksetter tispe som ikke kan oppnå 3. premie fordi hun alltid springer etter. Eieren jakter veldig mye med hunden og det blir skutt mer fugl for denne hunden enn for de fleste. Tispa er familiehund resten av året og får minimalt med jaktdressur og -trening.
Hva er spesielt med denne hunden? Hva er spesielt med denne historien? -Ingenting. En kollega av meg har en fabelaktig gordonsetter som gjør akkurat det samme! Begge hundene er ressurser for jegeren og vi kan si at de har lært sin ABC, men ikke D.
Så ja, det gir mening å snakke om fuglehundens ABC, og spør du meg er den som følger:
A) Hunden må forstå at det er fugl gjemt i terrenget
B) Den må ha motivasjon til å lete etter den
C) Hunden må ta stand når den finner fugl
Det er førerens jobb å legge til rette for punkt A. Selv en topptrent rypehund som det er felt hundrevis av fugler for på fjellet vil kunne falle helt igjennom i lavlandet dersom den har gått løs på åkrene hjemme i årevis uten å ha sett en rapphøne/fasan. Sannsynligvis vil den bare henge med føreren sånn som den gjør hjemme på gården. Den forstår ikke at det er fugl gjemt i terrenget. Nå hører det med til saken at en erfaren hund vil skjønne dette ganske raskt på grunn av ytre stimuli som lukt, våpen, dekken osv. Poenget blir det samme: -Du kan ikke forvente at hunden jakter før den har forstått at det er fugl i terrenget. Første gangen du slipper unghunden din i terrenget kan du forvente at den blir hoppende glad og veldig ivrig, men ikke at den søker etter fugl.
Og hvordan ser man til at hunden skjønner at det er fugl i terrenget? -Jo, du tar hunden ut i terreng med fugl og ser til at den finner fugler. Noen hunder tar dette fort, nesten med en gang, og noen må ha gjentatte fuglesituasjoner. Noen er så opptatt med å lukte at de ikke registrerer de første oppfluktene i det hele tatt. Helt normalt.
Punkt B, hundens motivasjon til å lete etter fugl, er i høy grad nedarvet. En unghund vil ganske snart slutte med musejakt og pinnelek når den kommer i terreng hvor den forventer at det har gjemt seg fugl. Da vil den heller søke og det er bra. Etter hvert vil du kanskje oppleve at det går ut over innkallingen også. Nå har jakthunden våknet. Dersom du ikke har ambisjoner om en lydig jakthund skal du bare la hjertet fylles av bekymringsløs glede.
Og til slutt punkt C, den utrolige standen som vi er helt prisgitt. Å ta stand er et naturlig instinkt som vi også ser hos de fleste rovdyr. Har du jaktet en stund så har du kanskje tatt en stand eller to selv også. Standen inntrer i det øyeblikket hjernen får de første signalene om at et byttedyr er i nærheten. Den utløses helst av syn eller hørsel hos mennesker og også av lukt hos hundedyr. Vi kan anta at standen har gitt et evolusjonsmessig fortrinn fordi den øker sannsynligheten for at rovdyret ikke blir oppdaget før det har planlagt og eventuelt koordinert sitt angrep.
Hos fuglehunder er det avlet fram sterkere og sterkere standinstinkt over tid. Dette instinktet varierer rundt en normal (som alt annet), og en normalt utviklet fuglehund vil stå for fugl lenge, i alle fall lenge nok til at du kan komme opp til den.
Standinstinktet utvikles de første årene. Unghunden løser ut lettere og kan ta stand på det meste (mus, småfugl, blader osv.). Da er det gjerne synstand. Etter hvert som den blir mer erfaren og får en tydeligere forståelse for hva som er dens bytte, og ikke minst hvordan det lukter, så vil den begynne å ta luktstand og gradvis stå sterkere og sterkere. Normalt er standinstinktet ferdig utviklet i løpet av hundens tredje leveår.
Peilings første jakttur. Han kunne sin A og B men ikke C. Da ble han kløvhund på fot. Han fikk verdifull RIOS trening mens jeg fikk sherpa og effektive ettersøk. Vi hadde fine dager i fjellet og ingen skadeskutte ryper led unødig.
Og det var fuglehundens ABC. Den er kort og grei og de fleste fuglehunder fra normalt gode avlslinjer lærer sin ABC uten mye påvirkning fra fører. Det eneste føreren må sikre er at hunden får erfaring med fugl i terrenget.
Fuglehundens ABC gir deg en jakthund som du kan ha mye glede av. Har du ambisjoner om en førsteklasses jakthund med dokumenterte prøveresultater er det mer som må læres. Da må både fører og hund grave dypere, og du må heve din kunnskap langt over denne teksten. Men uansett ambisjonsnivå: Lykke til, vi sees i skog og fjell!
Med vennlig hilsen Anders
[1] FKF Prøvereglement http://www.fuglehundklubbenesforbund.no/images/stories/dokumenter/Jaktprover/Regler%20for%20fulgehundprver%202014.pdf
Jegerkompaniet 